| Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på bergen360 (lørdag 20. mars 2010). Les mer om roperten… Barn, en menneskerettI menighetsbladet i Karlsøy stiller sognepresten en hypotese frem, den er rettet mot de homofile, men har vel et mer universellt budskap: Er det en menneskerett å få barn? I dag fertilitetsbehandles kvinner, som gjerne har ventet til de er i midten av trettiåra før de ønsker sitt første barn, på statens regning. En gir også kunstig befruktning, både til homofile og hetrofile. Mye av denne behandlingen er kostbar og går derfor ut over normal virksomhet på sykehusene. Noe må prioriteres ned når noe prioriteres opp, så er det en menneskerett å få barn? Er barnløshet en sykdom samfunnet skal måtte betale for?
Vist 144 ganger. Følges av 6 personer. | ||
Kommentarer
Et tema som kan være både provoserende og frembringe følelser.
Men på slutten av dagen må vi bare se realitetene i øynene, det er ingen menneskerett å få barn. Det kan umulig være et samfunnsansvar å sørge for kunstig befruktning for heterofile. Og er en gang noen homofil, så ligger det i sakens natur at forplantning ikke er tema. Skjer det allikevel kunstig eller ved “donator” blir hensikten med naturens lover litt vage.
Å være ufrivillig barnløs må være et savn for mennesker som har kjærlighet og omtanke i overflod. Men hvorfor er ikke adopsjon tema for mange som velger/krever fertilitetsbehandling ? Ressursene i helsevesenet kan brukes på alvorlig syke, og barnet trenger like mye kjærlighet og omtanke selv om det ikke er bioligisk nedarvet.
Mener at nå når helsevesenet skal prioritere saker opp, må noe prioriteres bort, men hva? Skal en ha en aldersgrense på behandling eller spare som feks på fertilitetsbehandling? En kan behandle mye, men hvor er samfunnets ansvar stopp…?
Nå må vel folk flest betale for fertilitetsbehandlingen selv. Det er slutt på tiden da dette var gratis, også for de under 37 år.
Mitt spontane førstesvar på spørsmålet som stilles i trådstarten er et klart NEI. Det er ingen menneskerett å få barn. Naturen selv har tilrettelagt det slik, en viss grad av infertilitet må alltid påregnes, og må derfor anses som naturlig. Jeg mener at det i utgangspunktet ikke skal være et samfunnsansvar med fertilitetsbehandling, men når tilbudet først finnes bør det være et tilbud til alle som ønsker det. Kun medisinske, ikke moralske vurderinger skal sette grenser. Da temaet ikke er aktuelt for meg personlig har jeg ikke satt meg inn i kostnadene som påløper i f.m. fertilitetsbehandling, og hvor mye den/de som mottar slik behandling må dekke selv. Så om det er slik at den/de som mottar slik behandling dekker (det meste av) utgiftene selv står vi likevel igjen med kapasitets- og prioriteringsspørsmålet. Kvinne- og geriatriske sykdommer har tradisjonelt vært lavt prioritert. Jeg har vanskelig for å godta prioritering av unge, friske mennesker framfor de allerede lavt prioriterte. Infertilitet/barnløshet er ingen sykdom.
Jeg har også lett for å si “hvis dere ønsker barn så sterkt, adoptér.” Det finnes mengder av barn som har behov for gode og trygge hjem. Men, det finnes et stort men: Barn med disse behovene finnes stort sett bare i de deler av verden hvor utseende/hudfarge er annerledes enn hos oss. Da kommer jeg alltid til å tenke på Arve Beheim Karlsen. Han vokste opp hos gode og kjærlige adoptivforeldre i Norge. Som halvvoksen ble han jaget på sjøen av sine etnisk norske sambygdinger og druknet under ropene “drep negeren”.
Ang. prioriteringer innenfor helsesektoren så mener jeg at helsenorge må reoraniseres i sin helehet. Idag brukes for mye penger på Administrasjon, papirflytting(bortroting av papirer med dertilhørende leteaksjoner). Vi har alt for mye unødvendig og fordyrende ledd som legger hindre for et effektivt helsevesen. Se på Nederland for eksempel.
Menskerett å få barn, har aldri vært og kommer aldri til å bli. Man bør igrunnen la naturen gå sin daglige gang. Fertilitetsbehandlingen bør kuttes i helsevesnet. enig med Trine i at man bør vurdere adopsjon som et godt alternativ. Dette også for å hindre en enorm befolkningsvekst som til slutt kommer til å ta knekken på denne planeten. Dette bør også vurderes som et internasjonalt spørsmål i høyere grad en pr. dags dato.
Befolkningsvekst er vel én ting. Norge trenger flere folk for å få den norske økonomien til å gå rundt. Det har jo strengt tatt blitt født for lite folk i Norge, og for mange som får velferd. Derav bl.a. Pensjonsreformen/-programmet. Jeg synes vel strengt tatt at det er ok med fertilitetsbehandlingen, men at man i størregrad må betale for den selv ved private klinikker. Det koster å adoptere og jeg synes ( som sagt) ikke at det er urimelig at man også betaler for fertilitetsbehandlingen selv. Jeg er derimot mer imot bruk av ukjent donor, da jeg synes det er en svært egoistisk handling ovenfor barnet. Ellers så har jeg ikke helt tatt stilling til det å bruke surrogat enda…Men jeg er fortsatt tvilende.,,
Jo ser den, men som jeg mener er at fertilitetsbehandlingen må ut av det offentlige (knotete formulert ovenfor).
Det private regulerer seg fint etter behovet som finnes og kan godt tilby for de som ønsker å betale selv. Om ikke folk klarer å spare i et års tid for å få onge da har de ikke lyst på det heller. Mener det er fullstendig på jordet at jeg skal bruke mine skattepenger på fertilitetsbehandling. Dessuten i et internasjonalt spørsmål har dette et annet svar etter min mening, enkelte land som er presset til det ytterste når det kommer til befolkningsøkning. Dette gjelder vel ikke i samme grad i Norge.
Ang. om at det har blitt for lite folk, joda men man kan se det fra en annen vinkel også. Det er for mange som velger minste motstandsvei, dvs. at de springer og hever arb.ledighetstrygd / dagpenger osv. Man må komme igang med arbeidsstimulerende tiltak som nytter. Man må få et større fokus og vurdere belønning for de som klarer å holde seg på jobb alle dagene pr.mnd. I Norge bør det lønne seg å jobbe. Slik det er nå er rundt 30-40 % av folk i arbeidsfør alder enten på trygd (uføre/arb.ledig), sykepenger (sykehuskø).